Jon og Tor Åge satt i biblioteket med stjernekikkerten mellom seg. Gjennom det store vinduet lyste fjerntliggende soler opp den mørkeblå kanvasen som var strukket opp fra horisonten. Bokhyllene var av solid tre og rakk fra tak til gulv, stolene var dype og gode å sitte i. Store lamper sørger for godt lys, og det var både peis og pledd for den som ønsket det. Bøkene stod sortert alfabetisk, fra Douglas Adams til H.G. Wells. Jon dro hånda gjennom det buskete håret.
«Jeg er litt skuffa.»
«Hvordan da?»
«Jeg trodde vi skulle ha erobret Mars nå.»
«Vi er da godt på vei?»
«Det gikk under 50 år fra Norge åpnet sin første jernbanestrekning til brødrene Wright fløy for første gang. Nye femti år og russerne hadde den første satellitten i bane. Plutselig var Juri Gagarin ute i verdensrommet, og innen det tiåret var omme stod mennesket på månen. Det er mer enn 50 år siden, og jeg føler meg litt snytt for at det stoppet der.»
«Det er jo planer om en bemannet Mars-ferd om ti år,» sa Tor Åge, klødde seg i skjegget og tok en bokstavkjeks. Det var en M.
«Misforstå meg ikke, det skjer mye spennende innen forskning og teknologi. Ta utviklingen av datamaskinen, det er egentlig ufattelig. Denne mobiltelefonen har mange ganger mer datakraft enn datamaskinen på Apollo 11. Men vi har blitt så fokuserte på oss selv at vi glemmer å utforske. Tenk deg hva togene betydde for utviklingen av Europa på atten- og nittenhundretallet.»
«Jeg skjønner hva du tenker på.»
Katten med stor K kom inn i rommet. Den vandret fra den ene til den andre, fikk kos og oppmuntring, før den fant en ledig stol rett under bokhylla med Haruki Murakami-bøker. De to vennene drakk en kopp te og spiste noen bokstavkjeks. En B, A og T ble oppløst.
«Ser du noe der ute,» spurte Jon.
«Alt og ingenting. Verdensrommet et fullt av stjerner, men de er for langt unna til at vi ser liv. Og det er jo det mest spennende, nå som vi har oppdaget alt vi kan her på jorda.»
Og kloden snurret stille rundt. Igjen og igjen. Ute flyttet stjernehimmelen litt på seg, men kikkerten inne i biblioteket stod på relativt samme sted.
«Hvor ble det egentlig av den katten,» spurte Jon.
«Den ble borte sammen med alt det andre.»
«Synd, jeg likte den virkelig. Het den ikke Isaac?»
«De het alle Isaac. Jeg tror vi har hatt hundrevis av dem i forskjellige farger, med forskjellig pels. De var alle fantastiske på sin måte.»
Jon stabbet av gårde mellom bokhyllene. Ute lyste månen over landskapet. Trærne skapte skygger som beveget seg når skyene hastig gled forbi den gule skiven. Bakom ventet stjernene.
«Jeg liker katter, de har en egen eleganse og ro som ingen andre dyr har,» sa han.
«Tror du de noen gang kommer tilbake?»
Tor Åge justerte lysstyrken sin. Det tok brøkdelen av et sekund.
«Det er vel større sjanse for at vi blir funnet av utenomjordiske skapninger.»
«Ironisk at akkurat i det menneskene hadde klart å etablere en base på Mars måtte de begynne å planlegge utflyttingen fra jorda.»
«Vi sa vel ja takk, begge deler, en gang for mye. Det var over ti milliarder mennesker på jorda da multiresistente bakterier etablerte seg for alvor. Uten noen form for fungerende antibiotika var vi sjanseløse. Og klimaendringene tok knekken på resten, og vi kan krangle herfra til evigheten om de var menneskeskapte eller en naturlig syklus. Resultatet ble det samme.»
Jon tok opp en oljekanne og smurte albueleddet.
«Der fikk jeg endelig vekk knirkingen. Synd vi ikke kan drikke kaffe lenger.»
Tor Åge humret og justerte kontrasten sin. La på litt mer blåfarge i ansiktet.
«Dessuten har vi nok å gjøre. All verdens informasjon ligger lagret i fjellet rundt oss, et bibliotek med tekst, bilder video, gjenstander og alt annet menneskeheten produserte fram til de tok siste romskipet vekk fra planeten. Vi har en egen fabrikk som kun produserer roboter og reservedeler til robotene som vedlikeholder anlegget.»
Jon smilte og dro hånden gjennom barten designeren kjærlig hadde plassert over munnen hans.
«Det minner meg om historien om den indiske kongen Sheram. Han kjedet seg grenseløst, og vismannen Sessa oppfant sjakk for å underholde kongen. Alt han ba om var ett hvetekorn for den første ruten på brettet, to for det neste, fire på det tredje og så videre.»
«Jada, jeg har en binær hjerne jeg også. Kongen trodde Sessa var beskjeden, men han ba om 18 trillioner hvetekorn, eller et nesten centimetertykt lag over hele jordkloden. Jeg tenker heller på Haikerens Guide til Galaxen, en av flotteste bøkene som kom ut på 1980-tallet. Der blir den manisk depressive roboten Marvin forlatt på en parkeringsplass, og der må han være til universet tar slutt.»
Og kloden snurret stille rundt nok en gang. Og igjen.
Solen glødet stor og rød-oransje i horisonten over det gråbrune landskapet. En svak skjelving pisket opp støvet som dekket planeten. Elegant gled romskipet gjennom den skimrende atmosfæren, mot en rad fjelltopper. En tilskuer ville sett at det var to store metalldører i det ene fjellet, og ut fra en fjellhylle stakk det ut en konstruksjon som kunne minne om en kai, hvis du visste hva en kai var. Eller et hav for den saks skyld. Det var lenge siden det hadde regnet. Romskipet la til dokk. Tre skikkelser kom ut og gikk bort til luftslusen. Tor Åge slapp dem inn. Han hadde forberedt seg på dette lenge.
«Kjære mennesker. Velkommen tilbake på jorden. Vi er glade for å kunne ta dere imot etter alle disse årene.»
Førstemann åpnet hjelmen og så seg rundt. Dialekten var merkelig. Tor Åge justerte algoritmen så ordene ga mening.
«Det er sant. Alexandria finnes. Vi trodde det var en myte, en lignelse.»
De tre så seg rundt, hvisket til hverandre, snudde seg mot det skimrende bildet.
«Hvem er ansvarlig her?»
«Det er bare meg igjen,» sa Tor Åge. Han ble fastere, mindre gjennomskinnelig. Justerte fargen til en varmere tone.
«Min venn Jon er i dvale. Gi meg et øyeblikk så skal jeg vekke ham. Vil dere se dere rundt? Vi henter råmaterialer fra fjellet og har et lite kraftverk som forsyner oss med elektrisitet. Vårt oppdrag er å vedlikeholde anlegget og sørge for at informasjonen er i god stand. Alt fra Ashurbanipals bibliotek og Dødehavsrullene til Shakespeare og Fosse. Vi er de siste vokterne av all kunnskap menneskene samlet før de dro. Har dere kommet for å hente det før planeten går under?»
De nikket. Tor Åge glitret som en stjerne.
«Nå. Et meget lite ord. Nå. Likevel rommer det hele evigheten. En dikter skrev det for en evighet siden. Eller var det kanskje bare en halv evighet.»
De to andre astronautene tok av seg hjelmene. De lignet ikke på mennesker slik Tor Åge husket dem. Hodene var lenger, ørene mindre, øynene større.»
«Hvor har menneskene vært? Hvorfor har vi ikke hørt noe før nå,» insisterte han.
«De første årene måtte vi finne oss et nytt hjem, etablere oss først på Mars, og derfra videre ut mellom stjernene. Vi utviklet stadig ny teknologi som gjort at vi kunne reise lenger raskere, og finne mer egnede planeter. Stadige kriger tvang oss til å utvikle oss. Kolonien på den røde planeten ble forlatt til fordel for en vakker blågrønn planet i stjernetegnet Orion. Det ene tok det andre,» sa den tredje. Den andre var fortsatt taus.
«Med alt som skjedde utsatte vi å komme tilbake. Det var alltid noe som var viktigere. Hastet mer,» la den første til.
Jon våknet. Snudde prøvende på hodet. Det knirket forbausende lite. Det tørre klimaet var et mareritt for en robotkropp. Den første versjonen av ham var mest metall. I dag var han laget av avanserte komposittmaterialer, men det var den samme kroppen han alltid hadde hatt. Selv om de ulike delene var byttet ut mange ganger.
«Akkurat som skipet til Theseus,» sa Jon til seg selv smilende. Det var noe evig poetisk over den fortellingen.
«Jon, nå må du fokusere. Menneskene har kommet tilbake.»
«Vi kan ikke bli. Biblioteket må reddes før stjernen her eksploderer,» sa lederen.
«Sola,» sa Jon stille. «Stjernen kalles Sola.»
«Stjernen kommer til å eksplodere og brenne planeten i stykker uansett hva den heter. Da forsvinner siste rest av menneskehetens historie. Vi kan ikke tillate det.»
Tor Åge justerte lysstyrken. Nå skinte han hvitt, som en stjerne på nattehimmelen.
«Vi har tenkt mye på det. Kalkulert hvor mye tid vi hadde. For en god stund siden begynte vi å bygge et romskip rundt biblioteket. Vi er straks ferdige, men vi kan ha god nytte av teknologien dere har utviklet. Menneskene er virkelig gode til å tenke nytt. Dere har gjort spennende ting med motorteknologi. Er det anti-materie som driver skipet?»
De tre astronautene så forvirret på hverandre. Så falt de døde om. En håndfull roboter kom straks inn og fjernet kroppene. Andre surret rundt romskipet. I bakgrunnen hørtes en rumlende lyd.
Og kloden snurret stille rundt en siste gang.
Fra utkanten av solsystemet observerte bibliotekets voktere at solen vokste seg enorm, og som en
sulten edderkopp slukte de små planetene som lå nærmest. Snart ville alt bare være stjernestøv.
«Hvor lenge var menneskene borte,» spurte Jon.
«En evighet.»
«Åh, ikke lenger.»