Se opp for festningsguttene

Se opp for festningsguttene

Festningsgutten var navnet Erik Werenskiold og brødrene fikk på folkemunne. En vilter gjeng som regjerte både oppe på festningen, i kommandantens enorme hage og i skogene rundt festningsvollene.

Jensine og Fredrik Werenskiold var godt voksne da de fikk barn sammen. Da Erik ble født var Fredrik 55 år og Jensine 40 år. Foreldrene var svært forskjellige. Erik Werenskiold har beskrevet moren som forfinet og forsiktig, mens faren var «en nesten brutal demokrat, oppfylt av Rossaeuske ideer. Han var klar, matematisk, heftig, lidenskapelig, entusiastisk, skeptisk, kritisk, dristig og praktisk». Der Jensine var en fin liten dame med et blidt og litt vemodig uttrykk var faren en stor, staut mann. Til tross for et krigersk utseende med grå knebelsbart hadde øynene hans alltid et skøyeraktig glimt.

Eldst i søskenflokken Werenskiold var Jens Andreas, så fulgte Frederik, Julius, Erik, Nanna og Nils. Barna vokste opp med mange inntrykk og fikk kunnskap om mer enn bare lesing og matematikk. De lærte alt fra litteratur og diktning til jakt og fiske. Begge foreldrene tegnet, faren var nok dyktigst, mens moren tegnet de morsomste tegningene. Ågot Gjems Selmer forteller i boken «Da mor var liden» at festningsguttene ikke var redde av seg, men var framifrå kjekke både på ski og kjelke.

Til høyre når du går oppover mot Kongsvinger festnings hovedport lå kommandantens hage, som hadde heggetrær, nøttetrær, epletrør, bærusker av alle slag, jordbær, utrer og grønnsaker. Ågot beskriver den som en paradisets hage, og forteller hvordan Andreas og Erik hentet heggebær som hun og Nanna fikk servert ristet i sukker og salt. De spiste så mange at munnen snurpet seg sammen. I et hjørne av hagen var det et lysthus i form av en paviljong i gammeldags stil. Her holdt jentene te- og sjokoladeselskaper. En gang Ågot var på besøk skulle de få blåbær, men så hadde Erik gjemt store havejordbær under blåbærene i en av skålene og gyldne multer i den andre. Hun forteller at den kommende tegneren stod i døren og smilte, glad for at overraskelsen lykkes så godt.

Erik var glad i å tegne, og lagde krave-mønstre til Ågot og Nanna. Bak storsalen i Kommandantboligen, som i dag er delt i to rom, lå et lite rom med «gammeldagse, rare, grønne tapeter med hyrder og hyrdinner på». Her hadde Erik tegningene sine samlet i store mapper. «En hel trylleverden av liv og kunst», er beskrivelsen til Ågot. Det var tegninger av både folk og fe, og Erik lyste opp når han sjenert viste frem de nyeste verkene sine – mens faren stolt stod i bakgrunnen med hendene på ryggen.

I hagen utenfor Kommandantboligen, der det i dag er uteservering, lå det også et lite lysthus i enden mot festningsklokken. Her var det utsikt mot Jaren og Vingersjøen, og barna likte å skue utover dalene og elva. Gutten var viltre og Erik fortalte senere hvordan de pleide å grave ned kruttladninger, for deretter å sette seg oppå torven og se hvor høyt de skvatt når de tente på. Faren var opptatt av at de skulle være selvhjulpne før de streifet rundt i skog og mark. Hvis gutten traff et vedtre han kastet opp i luften fikk de gå med skytevåpen på egen hånd. Oppveksten på festningen var viktig for Erik Werenskiold. Inntrykkene han og de andre festningsguttene fikk var med på å forme ham som kunstner. Moro høres det ut også.

Kilder:

  • Da mor var Liden, Ågot Gjems Selmer
  • Norske Mødre, Ulla Meyer
  • Kjentfolk og originaler i det gamle Kristiania, Håkon B. Nielson
  • Erik Werenskiold, Leif Østby