Fredag 11. januar 2019 inviterer vi til julesupè hos Fredrik og Jensine Werenskiold på Kongsvinger Festning. Bli med på en autentisk julemiddag slik kommandanten og hans kone ville feiret den med sin familie for 150 år siden. MERK: FULLT!
De eldste navnene på det som i dag kalles Glåmdalsregionen er Solør og Odal. Ser vi på regester fra 1300-tallet for eksempel, nevnes det at Eidskog ligger i Solør. Da kong Magnus Eriksson skrev vernebrev for pilegrimer i 1328 var det rettet til alle menn i Østerdalene, Solør og alle Opplandene, som i praksis omfattet dagens Oppland og Hedmark fylke. Fram til 1227 var ikke Vinger nevnt, og i sagaen snakkes det enten om Solør eller Eidskog, selv om selve bygda nok lå der Glomma svinger mot vest helt fra jernalderen.
Ovlien & Sønn har levert tekster og bilder til Sommermagasin 2016, som er gitt ut av mediehuset Glåmdalen i samarbeid med Glåmdal regionråd og Destinasjon Sør-Hedmark. Magasinet inneholder en rekke tips til aktiviteter du finner i regionen, og et stort kart du kan rive ut og ta med dg. Du finner hele magasinet her.
Engelske adelsmenn, biskoper, tjuver, rockemusikere, fiktive narkolangere, vikinger, diktere, malere – og helt vanlige folk. De kom gående, ridende, i slede, med toget eller i bil. Noen frivillig, andre under tvang. Alle har de beskrevet Kongsvinger eller lagt igjen en bit av seg selv i denne lille byen midt i skogen. Historien deres er fortellingen om grenselandet mellom to kongeriker som har vært både venner og fiender gjennom århundrene.
Kongsvinger har vært gjennom enorme endringer de siste 100 årene. Hele bydeler har oppstått fra skog og åker. Nedre linje splittet byen, men ga en ny bru over Glomma og en gjennomfartsvei som fjernet køen over gamlebrua. Både forretninger og ulike tilbud har kommet og gått.
Ingen vet helt hvor orden jul kommer fra, men det er norrønt ord og knytter seg til midtvinterfeiringen. I «Håkon den godes saga» forteller Snorre om juleblotet, som tradisjonelt var en blodig affære.
I andre deler av landet brukes vikinghistorien for alt den er verdt, både lokalt og for å trekke turister. Her i Sør-Hedmark mangler vi noen som kan dra lasset, for historien ligger der klar til å selges. Det handler om handel og transport, men også blodige slag og slutten på borgerkrigen som herjet landet på 1200-tallet.
Setter du en passer midt i Kongsvinger rådhus, er det like langt til Norsenga som til for eksempel Langeland, Marikollen, Glåmlia eller Rasta. Det er rett og slett et svært sentrumsnært område, fullt av historie. De siste tiårene har det vært tømmerlager på området, med tildels mye trafikk. Også estetisk gjør det mye med utsikten fra festningen mot Vingersjøen. Tiden har vel rett og slett gått fra å ha en så stor industriell installasjon så nær sentrum.
Kongsvinger er så heldig å ha enorme naturressurser i form av kulturminner og historie. I dag benytter vi bare en brøkdel av dem, først og fremst Øvrebyen og festningen. Jeg mener vi kan bedre enn det. Så, hvordan kan vi skape varige verdier av disse ressursene? Hva med å bygge en trebru fra Tråstad til Norsenga? En flott bru basert på råvarene som omgir oss på alle kanter, tegnet av noen av landets beste folk på området? Det kan danne utgangspunktet for en praktisk gang og sykkelvei for alle som skal fra Rasta og Vennersberg til Tråstad og Øvrebyen. Samtidig lager vi en bru fra steinalderen fram til i dag, fra Vingersjøen til Kongsvinger festning. En vanding i vår egen kulturhistorie.